Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg egentlig er en outsider i denne sammenheng. Ikke fordi fotballtur i England er en ny erfaring, men fordi favorittlaget mitt siden 1985 har vært det usannsynlige Bradford City. Brannen på Valley Parade under sesongens siste dag ble referert i norsk media, og i ettertid er det lett å spore min sympati for klubben (i tillegg til mine reiser og opphold i Yorkshire) tilbake til denne maidagen.
Som for tusenvis av nordmenn har engelsk fotball forundret og fascinert meg helt siden barndommen. Jeg har ofte reflektert over grunnen til engasjementet, det er ikke alltid lett å forklare, i hvert fall ikke til utenforstående. Men du som har vært på kamp i England; møtt de lokale supporterne på puben; ropt noen ukvemsord fra tribunen; fått erfaringen under huden; ja, du skjønner uansett greia.
Som du kanskje også har forstått er jeg gammel nok til å huske tippekampene på 70-tallet; de to magiske timene på lørdagsettermiddagen hvor hele ligasystemet var i sving samtidig. På to små timer var det hele avgjort og i god til før Halvsju var det ny situasjon i topp og bunn, nye helter var kommet til. Og kanskje er minnene fra paninialbumene like sterke? De tydeligste minnene mine er nemlig ganske endimensjonale og skissepregede: Ricardo Villa for eksempel: skjegg - flagrende hår - kritthvit Tottenhamdrakt; Strachan, rødtoppen på Manchester United; Brighton & Hove Albion - Jimmy Case - marineblå drakter; den gang så eksotiske Cyrille Regis (Coventry) og Luther Blissett (Watford); Klubbsymbolene for The Buchaneres, The Saints, The Gunners. Banene: Kenilworth Road. City Ground. Ashton Gate. Og selvsagt Carrow Road...
Det er slike enkeltbilder som farer gjennom hodet når jeg setter kursen for Norwich. Jeg har nettopp hatt et oppdrag i London, og avslutter oppholdet der med en strålende lunch på Terroirs i King William Street før det bærer mot King's Cross jernbanestasjon. Med First Connect mot Cambridge kl. 14.45 er jeg på vei. Kolossen Asburton Grove farer forbi i sidesynet, men nå teller Emirates-milliarder og Premier League ingenting. I avisa leser jeg derimot at midtbanespilleren Henri Lansbury er på utlån fra nettopp Arsenal til Norwich. Dette er i høyeste grad relevant! Har virkelig Londongutten det som skal til for å tippe et East Anglia-derby i riktig retning? Handler ikke lokaloppgjør om lokale gutter (som lokale menn på tribunen kan identifisere seg med)? Etter et kjapt togbytte i Ely er jeg fremme i Norwich kl. 17.30, og blir møtt av en forventningsfull Kenneth på jernbanen.
Vi sløser ikke med tida og tar bakveien fra stasjonen opp til hotellet, legger igjen overflødigheter, fisker med oss visakort og inntar supporterpuben Coach and Horses tvers over gata. Det er lørdag kveld før storkamp, puben er stappfull, det serveres lokalt mikrobrygg fra Chalk Hill - pitcher size - og forventningene er skyhøye, jeg føler meg hjemme, umiddelbart. Vi møter Tom Momork som er tilbake i Norwich etter forrige helgs toppmatch mot Leeds. Igjen, for utenforstående skjønner jeg at et slikt engasjement virker komplett uforståelig, men i situasjonen virker det helt naturlig. Jeg møter også Rob Butcher og hans to sønner. Supportere med langvarig tilknytning til Norwich kjenner navnet godt, men for meg var Rob nødvendigvis et nytt bekjentskap, og et klassisk eksempel på interessante personligheter man møter på slike turer. Han forteller at han er bosatt i Frankrike for tiden og derfor ikke rekker så mange kamper som tidligere (men, tenker jeg, er like fullt kommet for å se denne kampen). Jeg prøver å finne ut av årsakene til rivaliseringen og spør Rob om årsaken til uvennskapet. Well, they are the nearest club aren't they? And it's ugly! Ok, jeg forstår at det ligger noe mer under her, men jeg bestemmer meg for ikke å grave nærmere. Another pitcher please, og vi fortaper oss i flere historier og prat om kampen i morgen.
Normalt har man ikke tid til mat i en sådan stund, men vi har booket bord på 20 St John's denne kvelden. Restauranten drives av et lokalt ektepar som har vært i bransjen i 15 år, men relativt nylig startet denne satsningen på kortreist mat. Vi bestiller forrett og hovedrett av dagsferske råvarer fra markedet; diverse skalldyr og fisk, gode biogrønnsaker, en pint av et lokalt Norfolk ale. Med en Cabernet Franc og litt tips er vi £66 fattigere; ikke det billigste måltidet i Norwich, men sannsynligvis et av de beste. Anbefales, men nå tilbake til det viktigste.
Med en interesse for øl over gjennomsnittet så jeg frem til å besøke Fat Cat i 49 Est End Street, som har et hundretalls øltyper på flaske og tapp. Her tilbrakte vi resten av kvelden, smakte mer lokalt øl, møtte interessante locals og ble til slutt reddet av gongongen. Sjekk bladet Norfolk Nips for tips om hvordan å kombinere din eventuelle interesse for tog og øl, jazz og øl, eller annet og øl. Under spaserturen vår hjem til hotellet fikk jeg bekreftet at Norwich er en veldig sjarmerende by, ikke helt ulik York som jeg kjenner bedre, med brostensbelagte gater, spennende smug, trivelige handlegater, og nattklubbgjester i pinnekorte skjørt i vinterkulda. News of the World farer ikke med løgn når de plasserer Norwich på en finfin 8. plass på Dressed to Chill-statistikken.
I rekken av anbefalinger er jeg kommet til Stracey Hotel i 2 Stracey Road. Det er ryddig, rent og rimelig, til og med det trådløse nettet fungerer og frokosten er helt ok.
Kampstart 13.15. Sky Sports. Det 139de East-Anglia derby. 2400 bortebilletter revet bort på noen få timer, utelukkende til sesongkortholdere. Billettene til hjemmefansen går også til medlemmer av klubben, folk med ansiennitet. Det er sell-out og det ventes ny tilskuerrekord. Jeg føler meg veldig privilegert som har klart å tilrive meg en billett i dette sirkuset (takk igjen, Kenneth!) og det er med stor forventning jeg våkner om morgenen. Formiddagskamper overlater riktignok ikke mye til fantasien: du rekker akkurat frokost og så er det avmarsj til banen. De lokale pubeierne skjenker et par iskalde pils til et tjuetalls rødsprengte gutter i vinterkulda og er glad for tidlig kampstart. Vindusrutene er tross alt bare så vidt reparert etter forrige helgs batalje mot Yorkshires stolthet, Leeds. Det er tydelig at tidligere oppgjør har vært tøffe. Ipswichfansen levnes ikke mange sjanser til ugagn der de fraktes som kyr i bås fra jernbanen i sentrum til tribunen på Carrow Road.
Vi er på plass en time før og det kryr av folk rundt banen. 30 baner i England har gjort meg enda mer nysgjerrig på nye. Jeg vil inn å se og Carrow Road skuffer ikke. Carrow Road er ikke en stadion, men en skikkelig fotballbane, eller a ground not a stadium. Det er perfekt, tribunene går rett ned på matta, alt er tett og fint, stemningen er elektrisk. Fra plass øverst på Peterborough stand har vi veldig god oversikt. Det er en typisk familiestand hvor det er godt trøkk ved store sjanser, og for øvrig ganske dannet. Men hele kampen har den fantastiske rammen som forventes av et slikt derby, det er smekkfullt og nervene ligger tykt utenpå det rekordstore publikummet. Spesielt aktivt er det nede i hjørnet på Barclay-stand rett overfor Ipswichfansen som er stuet sammen bare meter unna. Så bra regissert. Kampen har du allerede lest mye om andre steder, men det må bare nevnes at Norwich imponerte fra første minutt med høyt tempo og presisjon. Selv på 1-1 var det ingen tvil. For meg skilte tre spillere seg ut. Midtstopper Ward hadde full kontroll i forsvar, på midten var innlånte Lansbury kvikk i både beina og hodet; en veldig god ballfordeler. På topp holdt superavslutter Holt lekestue og gjorde 3-1-tipset mitt til skamme. Apropos tipping, med billett på Peterborough Stand må du huske å levere kupongen før du går inn på tribunen, der er det nemlig ikke så mye annet å kjøpe enn en ultrasøt kakao og cadburysjokkis.
One Keeno. There’s only one Keeno. There’s only one Keeno. KEENO… Det er unødvendig å si at dette var et av tidenes derby for hjemmefansen. For bortefansen var det ydmykelse fra ende til annen. Hundset på banen, hundset på tribunen. Samme transportmetode tilbake til jernbanen med en god gammeldags snøballkrig som bonus. De tapte den også. For min del var dette den perfekte opplevelsen av et derby. Turen var dessverre over like raskt som den startet, med tog tilbake til London, men med enda flere gode erfaringer fra engelsk klubbfotball. Spesielt som outsider er det noe eget ved å bli tatt imot på en slik måte, og føle seg som en av familien. Som du utvilsomt vet er Norwich vennlig, trivelig og engasjert, og jeg kommer gjerne tilbake. On the ball City!